Buddhas pedagogiske visjon.

Kåre A. Lie



Vasco da Gama fant sjøveien til India for omtrent fem hundre år siden. Magellan seilte rundt hele kloden. Den lærde stand i Europa sitter fremdeles hjemme og angstbiter i fjærpennene sine, og har ikke helt kommet seg over sjokket ennå.

I mitt slitte gamle eksemplar av Ording og Boyesens "Pedagogikkens historie" som var pensum på lærerskolen, slår jeg opp på første kapittel: Hellenerne. Deretter følger Romerne, Middelalderen, osv. osv. i tradisjonell stil. Det samme mønsteret går igjen i fag etter fag helt opp på universitetsnivå. Hvor er det blitt av resten av kloden vår? Det lærde samfunn har nok hørt rykter om at jorda er rund, men de liker det ikke!

Det er nesten ufattelig at østlige tenkere, og spesielt en så sentral skikkelse i menneskehetens historie som Gotama, også kjent som Buddha, ennå ser ut til å være så godt som ukjent i det norske akademiske miljø. For ikke å snakke om det pseudoakademiske miljø, hvor de stort sett nyter et tvilsomt ry som mystikere og (av)guder. Mange av de problemstillinger Buddha og andre av Østens tenkere tok for seg, var imidlertid av en så hverdagslig og allmennmenneskelig karakter at det kan være vel verdt å gjøre seg kjent med dem. Vi bør vel snart lære å komme dit hen at vi kan se på hele den globale kulturarv som vår egen, som et skattkammer som vi alle har retten til å øse av hvis vi bare gidder å plukke opp inngangsnøkkelen.

Vårt bilde av Buddha har lett for å bli påvirket av Østens buddhastatuer, og vi ser kanskje for oss en verdensfjern skikkelse i massiv og tilbaketrukken salighet, med tankene vendt innover, langt borte fra denne verdens daglige gjøremål. En edel og sublim skikkelse, javel, men likevel en håpløst upraktisk og livsfjern type.

Leser vi i de gamle tekstsamlingene der Buddhas samtaler er nedtegnet, derimot, får vi et ganske annet bilde av ham. De edle og sublime karaktertrekkene er der fremdeles, og man må bare bøye seg i respekt for de dyptpløyende og skarpsindige psykologiske analysene av menneskesinnet som har foretok. Men samtidig blir statuen levende og hopper ned fra pidestallen, og vi møter et aktivt og levende menneske, en historisk person av kjøtt og blod som var levende opptatt av andres ve og vel, og som like gjerne engasjerte seg i samtaler om aktuelle samfunnsspørsmål som i filosofiske debatter.

Et av de emner han var interessert i, var undervisning. Buddha hadde jo utarbeidet sin egen lære som han var opptatt av å formidle til andre, og fungerte dermed selv som lærer, og han vurderte læring og undervisning meget høyt. Og i de gamle tekstene på språket pali kan vi finne flere uttalelser som dreier seg om læring, om skole, og om hvilke krav man bør stille til en lærer.

La oss da plukke fram og se på noen av disse uttalelsene, og slippe ham selv til orde.

I et vers som er gjengitt i Dhammapada 152, går han rett på sak, direkte og uten å pakke inn ordene i bomull og silke:

Den som lite lærer
eldes som en okse.
Musklene blir mange,
vettet vokser lite.

Vanligvis valgte han en mer positiv innfallsvinkel. Som f.eks. i Mangalasutta 4, hvor han sier:

Stor lærdom og fagkunnskap,
velutviklet selvdisiplin,
si bare det som er sant og godt, -
det er den største velsignelse.

Både hjemme og på skolen må voksne og barn føle omsorg og ta ansvar for hverandre, men de må også kunne stille visse krav til hverandre. I Sigalovadasutta (DN 31) treffer Buddha en ung mann, Sigala, og gir ham en rekke praktiske råd om sosiale relasjoner og daglig atferd. Om barn og foreldre sier han dette:

Barn bør hedre sine foreldre på fem måter, ved å si til seg selv: De har tatt seg av meg, nå vil jeg ta meg av dem. Jeg vil gjøre arbeidet for dem. Jeg vil ta vare på familietradisjonene. Jeg vil stelle godt med det jeg arver etter dem, og når de er døde, vil jeg gi gaver på deres vegne.

Når foreldrene således blir hedret av sine barn, viser de omsorg for barna sine på fem måter: Beskytter dem mot alt vondt, lærer dem det som er godt, gir dem en yrkesutdannelse, hjelper dem til et godt giftermål og sørger for at de kan overta en god arv når den tida kommer. På den måten blir alt trygt og fredelig.

Og om skolen:

Elever bør hedre sine lærere på fem måter: Ved høflighet, lydighet, flid, hjelpsomhet og lærevillig oppmerksomhet.

Når lærere således blir hedret av sine elever, viser de omsorg for elevene sine på fem måter: Gir dem god oppdragelse og god undervisning, gjør dem flinke i alle fag og gir dem god sosial trening, slik at de blir trygge i enhver situasjon i livet. På den måten blir alt trygt og fredelig.

Vi har så altfor lett for å skape oss sjablonmessige forestillinger om eldre tiders pedagogiske tenkning, og ord som spanskrør, Pontoppidan, byer i Belgia, osv. svever rundt i bevissthetens bakre skyggeland. Og da er det kanskje litt overraskende å se hvor humanistiske og "moderne" Buddhas pedagogiske visjoner var.

Men hvordan bør en god lærer være? I Lohiccasutta (DN 12) har han en samtale med Lohicca om nettopp dette spørsmålet, og selv om Buddha her spesielt har meditasjonslærere i tankene, ser vi at hovedprinsippene godt kan overføres på et hvilket som helst fag. (Her kan det kanskje være på sin plass å skyte inn at hederstittelen "Buddha", som betyr "den våkne", ikke ble så mye brukt i vanlig samtale i hans samtid. Han omtales oftest som "Mesteren", eller folk bruker slektsnavnet hans, Gotama.) Hvilke lærere er det da som fortjener kritikk og hvilke er det som ikke fortjener kritikk?

Det er tre slags lærere her i verden som fortjener kritikk, Lohicca, og den som kritiserer slike lærere uttaler en kritikk som er både sann, rett og rimelig, og i samsvar med fakta. Hvilke tre er det?

I det første tilfelle har vi en lærer som ikke selv har nådd det målet han gikk ut i hjemløsheten for å nå, Lohicca. Han har ikke nådd fram til munkelivets egentlige mening. Likevel driver han undervisning, og forteller elevene sine hva som er godt og nyttig for dem. Men elevene hans er uoppmerksomme og hører ikke ordentlig etter. De husker ikke det de lærer, og de vimser sine egne veier, uten å følge med på lærerens undervisning.

Denne læreren kan kritiseres ved å framlegge disse fakta for ham, og si: "Du er som han som streber etter henne som trekker seg unna, eller omfavner henne som vender ansiktet bort. Denne trangen til å undervise kaller jeg en form for simpelt begjær. Hvordan kan vel du gjøre noe for andre?"

Dette er den første av de lærerne som fortjener kritikk her i verden, Lohicca, og den som kritiserer slike lærere uttaler en kritikk som er både sann, rett og rimelig, og i samsvar med fakta.

I det andre tilfelle har vi også en lærer som ikke selv har nådd det målet han gikk ut i hjemløsheten for å nå. Han har ikke nådd fram til munkelivets egentlige mening. Likevel driver han undervisning, og forteller elevene sine hva som er godt og nyttig for dem. Elevene hans er oppmerksomme og hører godt etter. De husker det de lærer, og følger med på lærerens undervisning.

Denne læreren kan kritiseres ved å framlegge disse fakta for ham, og si: "Du er som han som lar sin egen åker gro igjen fordi han mener naboens åker trenger luking. Denne trangen til å undervise kaller jeg en form for simpelt begjær. Hvordan kan vel du gjøre noe for andre?"

Dette er den andre av de lærerne som fortjener kritikk her i verden, Lohicca, og den som kritiserer slike lærere uttaler en kritikk som er både sann, rett og rimelig, og i samsvar med fakta.

I det tredje tilfelle har vi en lærer som har nådd det målet han gikk ut i hjemløsheten for å nå, Lohicca. Han har nådd fram til munkelivets egentlige mening. Ettersom han selv har nådd fram, driver han undervisning, og forteller elevene sine hva som er godt og nyttig for dem. Men elevene hans er uoppmerksomme og hører ikke ordentlig etter. De husker ikke det de lærer, og de vimser sine egne veier, uten å følge med på lærerens undervisning.

Denne læreren kan kritiseres ved å framlegge disse fakta for ham, og si: "Her har du greid å rive deg løs fra gamle bånd, og så går du bort og binder deg på nytt! Denne trangen til å undervise kaller jeg en form for simpelt begjær. Hvordan kan vel du gjøre noe for andre?"

Dette er den tredje av de lærerne som fortjener kritikk her i verden, Lohicca, og den som kritiserer slike lærere uttaler en kritikk som er både sann, rett og rimelig, og i samsvar med fakta.

Da mesteren hadde sagt dette, sa Lohicca:

- Men finnes det da noen lærer her i verden som ikke fortjener kritikk, Gotama?

- Ja, det finnes det, Lohicca.

- Hvilken lærer er det som ikke fortjener kritikk?

- Sett nå at en som er kommet fram til sannheten står fram her i verden, Lohicca. Han er en ærverdig mester som har våknet fullt og helt ved egen hjelp. . . .

(I originalteksten følger her en lengre skildring av en "våken" mester (dvs. en buddha) som selv er kommet fram til innsikt, og som veileder en elev gjennom et lengre treningsprogram hvor hovedpunktene dreier seg om etikk, meditasjon og erkjennelse, dvs. buddhismens "mønsterplan", og vi ser hvordan eleven gjennomfører hele treningsprogrammet og når fram til målet.)

. . . Han er fri, og vet at han er fri. Og han vet at det ikke oppstår noe nytt, at treningsveien er vandret til ende, - gjort er det som skulle gjøres og det er ikke noe mer som gjenstår. Når en lærer har elever som oppnår slike utmerkede resultater, fortjener han ikke å bli kritisert. Den som kritiserer en slik lærer, uttaler en kritikk som er både usann, urett og urimelig, og kritikken er ikke i samsvar med fakta.

På lærerværelsene hender det fremdeles at den gamle debatten om fag vs. pedagogikk blusser opp igjen. Skal læreren bli en så spesialisert fagidiot at han forsømmer det pedagogiske, eller skal han i naiv tillit til sine pedagogiske ferdigheter kunne kaste seg ut i et hvilket som helst fag uten å ha den minste faglige ballast? Vi ser at problemstillingen er gammel, og Buddha holdt seg som vanlig til den harmoniske middelvei. Fagkunnskap og pedagogikk kan ikke settes opp mot hverandre. Begge er like viktige hvis lærergjerningen skal være vellykket. Eller med andre ord, bare hvis læreren selv har full faglig innsikt, og er i stand til å hjelpe eleven fram til den samme innsikt, har han/hun gjort jobben sin.



Buddhisme
Hjem

Tlf.: 33 38 55 72, Fax: 33 38 62 56, E-mail: alberlie@online.no

Copyright @ 1999, Kåre A. Lie. All rights reserved.