Harpe

Harper

Jeg med trippelharpe

Neo-keltisk (irsk) harpe

Barokkharpe

Harper i ulike størrelser og fasonger har vært brukt i det minste fra middelalderen og framover. De tidlige harpene var ikke store, og de hadde en strengerad med skalaens hovedtoner ("de hvite tangentene på pianoet"). Om det var nødvendig med halvtoner, kunne man stemme om en streng eller fler, eller det fantes måter å omgå problemet på. Men denne mangelen på kromatikk, mangelen på halvtoner, ble stadig mer følsom, og det ble gjort flere forsøk på å sette inn ekstra strenger med halvtoner ("de svarte tangentene på pianoet"). Mot slutten av 1500-tallet ble dobbelharpen, med to strengerader, stadig mer vanlig. Ut på 1600-tallet ser det ut til at trippelharpen, med tre strengerader, slo mer og mer gjennom. Men selv om disse harpene med flere strengerader løste problemet med kromatikk, ble de ofte regnet som vanskelige å spille på. Derfor levde de enklere enradsharpene videre parallelt med flerradsinstrumentene, og da det ble oppfunnet mekaniske løsninger som kunne forandre tonehøyden på strengene på enradsharpene (først dreibare kroker, som senere ble styrt med pedaler), ble dobbel- og trippelharpene utkonkurrert ut på 1700-tallet. Bare i Wales levde en trippelharpe videre som folkeinstrument.

I Italia ble barokkharper med to eller tre strengerader kalt Arpa doppia, noe som gikk mer på størrelse og toneomfang enn på antall strengerader.

Barokkharper skiller seg fra modere harper ikke bare i antall strenger, men også i klang. Strengene, som er av tarm, er ikke på langt nær så stramt skrudd opp som på moderne harper. Dette, i tillegg til konstruksjonen av klangbunn o.a. gir barokkharpene en klang som nesten kan ligne mer på en lutt enn på en moderne harpe.

Min egen trippelharpe har jeg fullført etter et byggesett av harpebyggeren Tim Hobrough. Det er den modellen han kaller "Trabaci", en middels stor trippelharpe i neapolitansk stil.

Musikk for barokkharpe

Av forskjellige årsaker ble det skrevet svært lite musikk spesifikt for harpe under barokken. Men harpen var ikke uvanlig som continuo-instrument, hvilket vil si at den spilte med i en akkompagnement-gruppe. Basslinjen var basis, og over denne improviserer continuo-musikeren akkorder og figurer i samsvar med solostemme og eventuelt besifring. Dette gir continuo-musikeren en frihet som kan sammenlignes med den friheten som en vise- eller jazz-gitarist har i vår egen tid. Og Marin Mersenne, som utga en bok om musikk på 1600-tallet, skrev at harpister spilte fra samme repertoar som lutenister og cembalo-spillere. Andre kilder peker på det samme. Derfor har en barokkharpist av i dag potensielt hele det rike repertoaret for lutt og cembalo å øse av.

Utøvere på barokkharpe

Det er ikke mange år siden disse praktfulle instrumentene ble gjenoppdaget og blåst nytt liv i. Derfor er det ikke mange som har utmerket seg på det ennå. De fremste utøvere på dette instrumentet i dag er Andrew Lawrence-King og Frances Kelly. Andre dyktige utøvere er f.eks. Astrid Nielsch, Mara Galassi, Christina Pluhar og Hannelore Devaere, for bare å nevne noen.

Instrumentbyggere

Det er ikke så mange som bygger slike harper. Nevnes kan Tim Hobrough, Simon Capp, Claus Hüttel, Eric Kleinmann og Thurau Harps.
Flere informasjoner kan finnes på hjemmesidene til Historical Harp Society.

Bilder

Hvis du vil se flere bilder av barokkharper og harpister, kan du gå til harpegalleriet.

Middelalderharper

Harpene i middelalderen var som oftest nokså små. De fantes i flere forskjellige utførelser, og varierte alt etter tid og sted. Irske og skotske harper - også kalt clarsach - hadde gjerne en robust form og strenger av metall. De har en klokkelignende klang som er svært forskjellig fra harper med tarmstrenger.

Neo-keltisk harpe (irsk harpe)

De såkalte irske harpene er blitt ganske populære. De finnes i mange størrelser og utførelser. De er egentlig et kompromiss mellom historiske irske og skotske harper og moderne konsertharper. Kompromisset består i at de i størrelse og utseende ligner de opprinnelig irsk-skotske harpene, men de strenges med nylon eller tarm i stedet for metallstrenger, og de har en strengespenning som kan tendere helt opp mot konsertharpens. I tillegg har de som oftest en krok- eller klaffeanordning for å skifte mellom hel- og halvtoner. Det finnes mange dyktige utøvere på slike harper i dag.

Musikk Hjem