Tipitaka

Buddhismens tekster

Buddhismens tekstsamling kalles Tipitaka, eller De tre kurvene. Den er stor og omfangsrik. De tidlige skolene hadde hver sin versjon av tekstsamlingen. Mange av disse samlingene er gått tapt. Den eneste av de tidlige tekstsamlingene som fortsatt eksisterer i komplett tilstand, er Theravadabuddhismens Tipitaka på språket pali. Fragmenter av andre tidlige samlinger på nærstående indiske dialekter og i oversettelse til kinesisk viser imidlertid at samlingene var svært like, bortsett fra den kategorien av tekster som kalles Abhidhamma. Dette tyder på at de tidlige skolene baserte seg på en felles tradisjon tilbake til stifteren, tilbake til Buddha.

Språket pali er et klassisk indisk språk som er nær beslektet med sanskrit, og det tilhører den indoeuropeiske språkfamilie på samme måte som norsk gjør. Og selv om slektskapet med norsk ikke er av de nærmeste, trenger vi ikke spesielle kunnskaper om språkvitenskap for å se likheten mellom ord som f.eks. supa = suppe, dvara = ei dør, bharanta = bærende og sambandha = samband, - likheter som ikke er tilfeldige, men som skyldes et historisk slektskap mellom språkene. Tradisjonen forteller at pali var Buddhas talespråk. De fleste forskerne heller i dag snarere til den oppfatning at Buddha talte en eller annen dialekt som ikke var så veldig forskjellig fra pali. Spørsmålene om nøyaktig hvilken dialekt Buddha talte, og hvilken kant av landet palidialekten stammer fra, har vært ivrig debattert i forskermiljøer, uten at vi skal gå nærmere inn på denne diskusjonen.

Senere ble det også skrevet en lang rekke andre tekster, men la oss i første omgang gi en oversikt over Tipitaka i pali-versjonen. I omfang eller sidetall tilsvarer den 10-12 bibler. Av praktiske årsaker lar vi være å bruke de diakritiske tegnene, eller spesielle aksenttegnene, som egentlig hører med når pali skrives med latinsk alfabet.

I. Vinayapitaka - Disiplinkurven - inneholder hovedsaklig regler og forordninger angående munkenes og nonnenes daglige liv. I avsnittet Mahavagga forteller om Buddhas oppvåkning og hvordan munke- og nonneordenen ble stiftet.

II. Suttapitaka - Samtalekurven - inneholder hovedsaklig Buddhas taler og samtaler. Her finnes Buddhas lære framstilt i samtaler, lignelser og poesi. Denne kurven er igjen delt inn i fem nikayaer eller samlinger:
1. Digha Nikaya - De lange tekstene.
2. Majjhima Nikaya - De mellomlange tekstene.
3. Samyutta Nikaya - Tekster fordelt etter tema.
4. Anguttara Nikaya - Tekster i nummerrekkefølge.
5. Khuddaka Nikaya - Mindre tekster.
Til denne siste samlingen hører bl.a. Dhammapada, den kanskje mest leste og mest oversatte del av de buddhistiske tekstene. Diktsamlinger som f.eks. Søstrenes sanger hører også med her.

III. Abhidhammapitaka - Kurven med de sentrale læresetningene - består av detaljerte systematiseringer og definisjoner av den tidlige buddhismens psykologi og filosofi. De tidlige skolene har nokså forskjellige abhidhamma-samlinger, noe som tyder på at disse tekstene ikke er like gamle som sutta- og vinayatekstene. Abhidhammatekstene er systematiseringer foretatt en tid etter Buddha.

I nær tilknytning til denne samlingen hører også en omfangsrik kommentarlitteratur på pali. Visuddhimagga (Renhetsveien) av Buddhaghosa er et av de mest sentrale kommentarverkene.

Senere produserte også mahayana-skolen en omfangsrik litteratur på sanskrit. Av de mest kjente verkene er Diamantsutraen, Hjertesutraen, Lotussutraen og Lankavatara-sutra. Disse tekstene gir seg til dels ut for å være uttalelser av den historiske Buddha, men bærer preg av å ha blitt til langt senere. Av navngitte forfattere i tidlig mahayana er Nagarjuna, Vasubandhu, Ashvaghosa og Shantideva blant de mest kjente.

Læremestere innenfor de forskjellige skolene har naturligvis også produsert tekster helt fram til i dag.

Buddhismen

Hjem